Foreldre og venner

Samfunnsendringene i de siste hundre åra har hatt store og positive konsekvenser for barnas oppvekstforhold og levekår. Nye materielle forutsetninger og færre barn har skapt nye rammer omkring familielivet. Som del av velstandsutviklingen er det utvikla et offentlig velferdssystem med profesjonalisert omsorg, som følger individet gjennom hele livsløpet.

Selv om det fremdeles finnes barn og unge som vokser opp i fattige eller vanskelige kår, har den direkte materielle nøden nærmest blitt borte. Samtidig har den generelle sunnhetstilstanden blitt radikalt bedret. Spedbarnsdødeligheten, som tidligere var en svøpe, er sterkt redusert. Helhetsbildet er at vi har fått en langt tryggere barndom. Samtidig har antall barn i familien gått ned. I 1920 fikk hver kvinne i gjennomsnitt 4,8 barn. I dag er dette tallet i underkant av 2 per kvinne.

Ny familiestruktur
Vi er vant til å se på familien med far, mor, søster og bror som barndommens faste punkt. Slik har familien blitt framstilt i barnelitteraturen − fra Margrethe Munthe til Alf Prøysen og Astrid Lindgren. Fra 1970-tallet og utover har bildet av den stabile kjernefamilien endra seg radikalt. Flere bor alene, og en stadig høyere andel av de som bor sammen, gjør det gjennom å inngå samboerskap.

Kjernefamilien er satt under press også gjennom økt antall skilsmisser. Mellom 40 og 50 prosent av inngåtte ekteskap kan forventes å bli oppløst ved skilsmisse. Skilsmissestatistikken registrerer bare oppløsning av formelt inngåtte ekteskap. Det er betydelig større sjanse for at barn født i samboerskap skal oppleve at foreldrene går fra hverandre. Etter 1980 har de mange samboerforholdene for alvor satt sitt preg på familielivet, særlig blant unge mennesker. Av barna som blei født i 2008 hadde 44 prosent gifte foreldre, 44 prosent hadde samboende foreldre og 12 prosent bodde sammen med enslig mor.

Samlivsbrudd fører ofte til nye barnekull, slektskapsformer og familiekonstellasjoner. Tidligere kunne familien i stor utstrekning defineres gjennom familiehusholdet. Far, mor og barn bodde sammen i en bolig og utgjorde et familiefellesskap. Noen ganger inngikk også andre nære slektninger i slike familiehushold. De nye familiestrukturene gjør først og fremst at en familie ikke er en like tydelig avgrensa enhet som tidligere. Storfamilien har på en måte kommet tilbake, men i moderne og endra form. Fremdeles er det likevel slik at flertallet av barn og unge lever sammen med begge sine biologiske foreldre.

Nære forhold i familien
Til tross for at familieinstitusjonen ikke er like stabil som tidligere, betyr ikke det at barn mottar mindre omsorg og sosial støtte. Foreldre synes det er viktig å følge opp barna sine i fritida, og de gjør det på mange ulike måter. De fleste unge har et tett, nært og tillitsfullt forhold til sine foreldre. Klimaet i familien er preget av samhold og hjelp. De unge får både ros og positiv respons på seg selv. Et mindretall ønsker seg mer tid og oppmerksomhet fra foreldrene.

Nesten 80 prosent av de unge sier at foreldrene stort sett har oversikt over hva de driver med i fritida, og hvem de er sammen med. De unge opplever også at det er viktig for foreldrene å ha slik kunnskap. Det vil si at foreldrene kombinerer varme og sosial støtte med kontroll og oversikt. Hovedbildet er at flertallet av foreldrene er der i bakgrunnen. De kombinerer varme og sosial støtte med en viss kontroll og oversikt.

Avhengige av foreldrene
Utviklingen skaper barn som i større grad er avhengige av foreldrene sine. Mange foreldre svært oppmerksomme på hjemmets betydning. De leser for barna, bekymrer seg, går på foreldremøter og lurer på hvordan det går på skolen. Gode foreldre planlegger barnas liv, fra babysvømming til idrett og språkkurs.

Problemet er at ikke alle foreldre stiller opp i like stor grad. Et mindretall på om lag 10 prosent rapporter om familieforhold preget av konflikter og dårlig kommunikasjon. Den økende foreldreavhengigheten kan derfor også skape økte forskjeller mellom den vellykkede middelklassefamilien og familier der de voksne ikke tar sin oppgave like alvorlig – eller lykkes like godt som foreldre.

Fattige barn og unge
Samtidig er det fremdeles noen barn og unge som vokser opp i fattige familier. Blant disse er unge med innvandrerbakgrunn overrepresentert. De måla som brukes på fattigdom er omstridt. Vanligst har det vært å ta utgangspunkt i at husholdet, eller familien der barnet inngår, har en inntekt som er mindre enn halvparten av gjennomsnittet, slik at halvparten av husholda har høyere inntekt og halvparten har lavere inntekt. Ut fra denne definisjonen på fattigdom er om lag 30 000 barn i Norge i alderen 0-17 år fattige.

Fremdeles er det skambelagt i vårt samfunn å være fattig. Fattige barn deltar i mindre grad i organiserte fritidsaktiviteter. Grunnen kan være at mange aktiviteter har en prislapp − som for eksempel det å delta i organisert idrett. Samvær med venner syntes ikke å være særlig påvirket av fattigdom. Likevel er det en viktig forskjell. Sammenlignet med andre barn er det færre barn og unge fra lavinntektsfamiliene som er hjemme hos hverandre på besøk.